Å drepe en snegle

På svensk skiller man mellom "sniglar" og "snäckor". Førstnevnte er husløse og slimspordannende vesener som folk beklager seg over fra Smygehuk til Brønnøysund. "Snäckor" er de hyggelige typene med hus på ryggen.
Den spiselige "Vinbärgssnäckan" ble innført i Sverige av munker som trengte bløtdyr å drøye fasten med. Jeg har ikke selv sett den i Norge, men det skulle være merkelig om den ikke finnes på Hovedøya.
Ettersom det er lite skalldyr å finne på Uppsalasletta, ble jeg glad for å se at siste regnvær lokket fram en anselig mengde Vinbergsnegler under buskene. Jeg plukket et dusin og fulgte anvisninger om å stenge dem inne på mel og vann i tre døgn. Da det var overstått, bar det rett i en sterk løsning av eddik, salt og vann. Dette var ikke bare gøy for et tidligere medlem av Dyrebeskyttelsen. Stakkarene prøvde umiddelbart å trekke i hus, men disse er strengt tatt for små for velfødde beboere, og den saltsure løsningen framkalte ubønnhørlig en sydene, boblende og susende lyd fra sneglehusene, en rask krymping av kroppene og forhåpentligvis en død i rus...
Etter to timer i løsningen, var det tid for seks minutters forvelling. Deretter stakk jeg en nål i hver enkelt, trakk dem ut og kokte dem i vinlake med laurbær, persille, gulerot, løk, hvitløk, m.m.
I oppskriften stod det at de skulle koke i to - tre timer, men jeg var i ferd med å bli svært sulten. Jeg tenkte at disse små krekene bør da være kokt på fem minutter (kreps eller blåskjell krever vitterlig ikke timesvis i koken...), også tok jeg dem opp før tiden, nematoder eller ikke. Jeg trykket dem tilbake i husene med hvitløkssmør under og over, og gratinerte på høy varme i fem-ti minutter. Pronto! Med nybakt brød, godt smør, salat og hvitvin til utgjorde de et lekkert og lett måltid.
Men: Var det verdt det?
Villaks, østers, salat og redikk gjør seg godt i rå tilstand. Få vil protestere på at potet, kalvelever og asparges tjener på en viss tilberedning for å komme til sin rett. Videre finnes det råvarer som må saltes, tørkes, kokes, henges, denges, røykes, halshugges, flås og kokes igjen får å nå sitt kulinariske potensial...
Hva ønsker jeg å si med dette? At munkene var desperate etter ikke-vegetarisk føde selv på fastedager (kanskje særlig i land der kveita; hellefisken; heilagfisken; alltid har vært sjelden fangst)? At kun et dekadent kjøkken som det franske finner glede i å konvertere disse og andre merkelige skapninger til verdig kokekunst? Eller er jeg bare rammet av sentimentale gastronegative nykker? (...De skjelvende følehornene, det uendelig fint formede spiralkoniske huset (hvordan får de det til med sin enkle plantekost og sin antagelig enda enklere hjerne? Og hvorfor finnes det ikke noe Guggenheimmuseum som koniserer den veien?...) Den uforstyrrelige gangen mot det store ukjente (salatbedet)...
Snegler smaker... spiselig, og klimaforandringene vil innebære spredning av Helix pomatia. Arten tar seg godt ut på sin vei nordover, fredfullt og sympatisk tapende i konkurranse med sin husløse fetter Arion lusitanicus ("mordersneglen"). Men for meg er og blir de kuriosa på tallerkenen, og planen om å regulere bestanden ved eget konsum (det er mange av dem her!) er hermed lagt på is.