Fløgstad vs. Pryser. Kulturkræsj til gjensidig glede.

Etter å ha pløyd Grense Jakobselv i løpet av noen dovne dager mellom duftende kalkheder og brakkvannsstrender der stingsild og grønnalger råtner i sola, har jeg med glede fulgt den siste tidas debatt mellom Historikeren og Forfattaren. Prysers indignasjon over å ikke å bli kreditert, hans lite reflekterte idé om å “eie” historiske personer. Fløgstads arrogante henvisning til romanen som “et høyere tekstnivå” enn vitenskapelig forfatteri (en sjanger er ikke et et nivå) og hans dårlig skjulte hint om kritikerens skriveferdigheter... Cockfight mellom aldrende herrer! Denne blir dog neppe langvarig. Stridens eple er derimot med stor sannsynlighet sikret en lang og lys framtid i bokheimen.
Grense Jakobselv spinner nemlig en kompleks vev av historier, lærdom, ljug og sannheter i en drivende original språkdrakt. Umiskjennlig Fløgstadske vendinger av typen “før han gjekk heim gjekk han i seg sjølv” (gjengitt etter hukommelsen) setter spiss på en allerede velkrydret tekst. I Eld og vatn og Grand Manila ble forfatteren vel glad i liknende språkleker (gullkornet “den som reiser langt kjem ofte til kort” mister litt av glansen om det hentes fram for ofte). Ikke så i Grense Jakobselv.
Her er det kun historiens slutt som irriterer. At gammelnazisten Nebelung og den en generasjon yngre demokrat og politijurist Mayen fysisk smelter sammen, er helt unødvendig, og representerer ett ikke vellykket brudd med de realistiske virkemidlene som ellers råder. Selv middels oppmerksomme lesere har fornemmet den stadig sterkere parallellen mellom de to i sånn cirka tohundre sider. Om traileren som moser dem ihop utgår fra en jødeplutokratisk bolsjevik-asiatisk og åndløs motoffensiv eller ikke, får vi ikke vite, og Mayens filosofering (tomprat?) over de siste sidene tilfører ikke noe nytt. At det nettopp er Judith Knutsen som noen sider tidligere utsettes for tvangsdonasjon av ei nyre i Vilnius, skurrer også litt i mine øyne. Åpenbart har det vært vanskelig å avslutte en historie som fortsetter.
Grense Jakobselv er en roman som svever langt forbi det kritiske punkt. Som vanlig medfører dette jamnsides nedslag – og høye stilkarakterer.
Fløgstad hevder at skjønnlitterære forfatteres etiske ansvar er å skrive gode romaner. Kildehenvisninger og densalgs overlates Pryser og de andre håndverkerne i historikerlauget. Fløgstad nyter antagelig den pågående debatten i fulle drag. Jeg tror ikke dette er avtalt spill, men kan likevel ikke tenke meg annet enn at også Pryser setter pris på omfattende, om enn kortvarig, interesse fra en bredere krets. Hvem vet; kanskje spores han til nye og harde økter i arkivene. Som kan resultere i vitenskapelig bok. Som kan inspirere en romanforfatter. Som tar seg til rette, som ikke tar kritikk, som tar debatten.