Pappa ville gi guttungen en fin start på søndagen, og hadde dermed lagt opp sykkeltur til nærmeste skogholt. Her skulle fuglekvitter og lyset i vårskogen før løvsprett nytes, mens ennå en spire til livslang naturkjærlighet skulle finne feste i det spede barnesinn. Jammen sa jeg smør! Så snart sykkelen var låst og vi var på vei inn i det vi skulle omsluttes og oppslukes av, begynte et upassende mas om "mamma", "sykkern", og "hjem" i ulike sutretoner. Jeg viste hvitveis, lokket med kuer bak neste sving, pekte på duer, og forserte sterk interesse for svarttrostens foretaksomhet blant brunt fjorårsløv. Eller, forserte egentlig ikke, min opplevelse av dette var genuin, ordløs og undrende så det holdt, men det ble noe anstrengt over det når han som snart er to lot seg avlede fra sitt egentlige forehavende (nemlig å avlutte dette dustete turprosjektet) i maks ti sekunder pr. "attraksjon." Summa summarum var det bare å resignere, bære gutt tilbake til sykkel, sette hjelmene på og tråkke hjem igjen. Nok en leksjon i at foreldreskap blir mest behagelig for alle parter om man er uambisiøs og ikke legger andre planer enn det observert dagsform inbyr til, var vel overstått.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar