Akutt bursdag

Vi melder oss i barneakutten 17:10. Vi blir vist inn i et rom, legen skal komme snart. Tre timer senere er snart blitt nå. Undersøkelsen tar fem sekunder, legen konstaterer (som mammma fem timer tidligere) at det er i albuen det gjør vondt, og sender oss ned i katakomben kalt Røntgen. Det første vi ser gjennom glassdørene når vi kommer ut av heisen, er en naken bylt på en seng, han ligger urørlig og har akkurat tømt magesekken utover gulvet. Pleierne dekker ham skyndsomt til og ruller ut.
Venterom. Halvskjult bak orange draperier ligger eldgamle mennesker og apparatene som holder liv i dem. Platikkpalmer pynter opp i hjørnene. Noen fettetde ukeblader på bordet, TV4 viser Forrest Gump. Vi setter oss ned og venter. Venter. Venter. Jeg har sett Forrest Gump før, men jeg er stort sett blitt forskånet fra såpass tett omgang med andres misére. En ung mann trilles forbi på en seng. Han har ikke sko, og ikke like mange apparater som gamlingene, derimot er hodet hans dekket av et orange håndkle, det ligger tungt over ansiktet. Kameraten ved siden av plystrer, etterlater en eim av alkohol i korridoren.
Tause pleiere i blå eller hvite uniformer, tykke eller veldig tynne og helt stille mennesker på sengene. Vår tur. Inn i Røntgenmørket bak den lette skyvedøra, på med blyforkleet, opp med en sovende lillegutt, han skriker nå, mannen i hvit kjortel vil legge den vonde armen på glassplata, han er stressa, vi gjør det sammen, “Nu behöver jag din hjälp Lisbeth!” roper han med finsk aksent, Lisbeth er ikke på plass når det gjelder, et sammenbitt “Fan!”, han ruser ut og får Lisbeth på plass. Lillegutt tar det som en helt, slutter å skrike, ser interessert ut. Kjapt ferdig, han sovner i vogna igjen. Opp gjennom labyrinten, nå er det sent og få mennesker i barneakuttens venteværelse, vi venter bare ti minutter, så vekkes Einar og får ligge i mammas fang inne på hobbyrommet, her er det gipsflekker og redskaper overalt. Jeg holder bena hans, han er ikke samarbeidsvillig nå, forklarer selv hvorfor: ”Jeg er redd!”... Heldigvis går det kjapt. Vi roer oss gradvis ned, han sovner igjen. Vi triller ut i den friske nattelufta kl. 00.10, etter sammenlagt en halv times behandling og seks timers venting. En stoisk holdning er dog den beste, Ugh!